Den ingen kan se...

tentamensoppgåva ej skreiv for et par år sida:P

del 1:

Den ingen kan se...

hvordan føles det og være usynlig? Når ingen vet hvem du er eller hva du heter? Jeg vet om en gutt som er usynlig, men alikevel synlig. Han heter Lars, tror jeg... Men hva føler han når ingen ser ham? Når alle overser ham? Han vet det ikke, men jeg ser ham. I en klasse med 40 elever er det ikke lett og være synlig. De eneste som ser ham er mobberne. Ingen andre gidder og bry seg om ham lenger. Jeg ser at han blir lei seg når alle de han var med før går forbi ham. Nå er han helt alene. Han er helt alene på skolen. Foreldrene hans tror jeg ikke bryr seg om ham. Jeg gikk forbi der han bor for en stund siden, og da satt han der helt alene og spiste ferdigmiddag. Foreldrene er veldig rike og jobber hele tiden. Han har alltid nye sko eller klær, og det er det mobberne er ute etter. En dag etter skolen satt han og prøvde og få opp låsen på sykkelen sin, som noen hadde puttet lim på nøkkelhullet igjen. Hei, sa jeg. Han sa ingenting, han begynte bare og løpe i motsatt retning. Han begynte og løpe mot det store huset oppe i åsen der foreldrene og han bodde. Han tenkte: sa hun det bare for og være hyggelig? Vet hun hvem jeg er? Hun pratet sikkert med noen andre. Noen jeg ikke så. Det hadde vært fint om noen visste hvem jeg var, noen andre enn mobberne. Men er det virkelig noen som ville lagt merke til det hvis jeg ikke var her? Skal jeg gjøre det? Tør jeg og gjøre det? Hva om jeg gjorde det? Han gjorde det. Dagen etterpå fant politiet en oppskrapet, liten gutt som hadde hoppet utenfor broen, og hadde blitt dratt nedover strykene. Han trodde han ikke ville bli savnet, man han tok feil...